Jeg har opptil flere ganger blitt kalt gal. Og da mener jeg i en slags halvveis positiv/halvveis negativ forstand. Til og med i kretser blant svært fotballinteresserte folk som bruker uhyre mye tid på det selv, er jeg blitt kalt gal. Jeg kan vel til dels være enig. På «gal»-CV'en (i følge disse folka), finner vi blant annet følgende: i fjor, en onsdag i juni – laget jeg trener har treningsfri onsdager – kjørte jeg tre timer hver vei for å observere Namsos – Strindheim 2.

Vi skulle møte topplaget Namsos uka etter, og det var eneste mulighet for å få sett dem. For meg var det det naturligste i verden å ta turen, jeg hadde gjort det 10/10 ganger igjen. Bitende kulde, styrtregn, vind og forferdelige tribunefasiliteter (hadde heldigvis med egne stoler) – og seier til Strindheim 2. Hjemme i 02-tida på natta. Jeg fikk med meg hvordan Namsos spilte. Men vi tapte mot dem likevel. Stoler, noterte du deg kanskje. For ja, jeg fikk utrolig med meg en mer eller mindre (u)frivillig spiller på dette vitale speideroppdraget.

Samme spiller var med og så Levanger 2 – Trygg/Lade senere i juni, toppkamp i divisjonen. Ikke like lang reise, men med mer trøbbel. Dårlig planlegging og uventet veiarbeid førte til at vi ikke rakk kampstart. Da jeg valgte å stole på GPSen foran eget hode, og endte opp i en blindvei i et boligstrøk 10 minutter bortenfor stadion var farsen komplett. Sinne, brutte fartsgrenser og svidd gummi. Vi fikk overvært 2. omgang. Og jeg fikk tatt en øl på den lokale puben i etterkant. Resultatet var fint for Kvik.

Årene før har jeg også hatt flere mer og mindre vellykkede speiderturer. Jeg sto på sidelinja i Meldal i 2016 og prøvde å påvirke assistentdommer i bortelagets favør, jeg hadde med en hel Sjetne-delegasjon til Solbakken kunstgress i 2015 og heiet/hetset IL Tempo frem til seier mot Jonsvatnet i en legendarisk 5-4-kamp. Jeg og en kompis/spiller brukte et par år tidligere en hel søndag på Ørlandet for å se Kolstad 2 med Kristian Selnæs i mål, slå Ørland i en kamp som senere viste seg å være helt betydningsløs.

Da Ørland-legenden Tommy Schjølberg gikk ned i straffefeltet på den regntunge, gråe søndagen på Brekstad var det ingen aktører som på noe vis ga signal om at de ville ha straffespark, utenom en gal Sjetne-trener på tribunen, som hadde sett tidenes klareste forseelse og gikk av skaftet for å få dommeren til å reagere. Det ble ikke dømt. Resultatet husker jeg ikke. Men vi rykka ikke opp den sesongen heller.

Men det som troner høyest på «gal»-CV'en er nok uansett noe som har vært en relativt godt bevart hemmelighet tidligere. I min første sesong som seniortrener i Sjetne, kjempa vi med stormaktene Bratsberg og Othilienborg om opprykk til 5. divisjon. Begge disse lagene spilte sine hjemmekamper på Solbakken kunstgress, som akkurat innehar minimumsmålene som er tillatt for seniorfotball – i følge fotball.no. For å skaffe oss en «forsikring» mot å tape disse kampene, bestemte jeg oss (jeg, 4 spillere og en eks-Sjetne-trener fra Toten) for å sjekke om målene fra fotball.no stemte. Vi henta måleutstyr i konteineren ved Sjetne-banen, kjørte til Solbakken midt på natta og målte opp banens lengde og bredde på centimeteren. Skuffet måtte vi reise hjem etter å ha innset at målene som sto på fotball.no dessverre stemte, og at vår uoffisielle nattlige måling ikke ville kunne brukes som protestgrunnlag om vi mot formodning skulle tape mot Bratsberg (vi vant 10-3 og rykka opp).

Mine lag har blant annet tapt hver kamp en hel vårsesong i 1. divisjon G16. Den overambisiøse treneren ga faen i at kun 1 spiller var igjen fra fjorårslaget som direktekvalifiserte nåværende lag til divisjonen. Vi trente 5 ganger i uka hele vinteren – og ble bedre – men ikke i nærheten av god nok! Men gøy hadde vi det.

Mine lag har også vunnet – nesten – hver kamp en sesong. I 2012 var Sjetne mestskårende lag i Trøndelag, men tapte siste seriekamp borte mot Varden. Stopperkjempe Aleksander Prøis vikarierte som keeper, mista hodet, tok turen innom den jublende hjemmegarderoben og brølte «kos dokker videre i 6. divisjon!». Midtbaneelegant Mikke Brandmo ba dommeren kjappe seg så han rakk lagbildet til Varden var i ferd med å ta etter kampen. Jeg var illsint sjøl og sparka i benk og søppelbøtter. Forvokste unger hadde tapt årets siste kamp, uten betydning for opprykket, på aller laveste nivå i norsk breddefotball – og mista det. For en gjeng!

Det har vært mange tunge stunder som breddetrener. Avgjørende baklengsmål i opprykkskamper har hjemsøkt meg dag og natt i ukesvis i ettertid, sinnet mitt blir stort sett mørkt i flere dager etter hvert eneste tap. Planlagte treningsøkter som må endres i siste liten fordi spillere sovner av, ikke får start på skuteren, må passe hunden eller trodde treninga var i morra er utallige. Alltid frustrerende for treneren som hadde sett for seg å revolusjonere fotballen med den geniale økta. Jeg fikk min bror til å slutte på fotball gjennom en feig feilavgjørelse om å vrake han til første seriekamp – vi er ikke over det ennå...

Da lagskassa til Sjetne var i ferd med å avslutte året med flere tusen kroner i minus, måtte jeg, mamma, pappa og Aleksander Prøis vaske ned et lokalt, flytteklart hus for å tjene inn 7000 – og nok en sesong var berget... Vi har også vært på dugnader søndag morgen hvor vi har blitt skjelt ut og truet med hjemsendelse før vi hadde telt en eneste vare – og hvor vi har fått halvert betaling fordi vareantallet måtte skrives på gullapper som falt ned og tilfeldig ble satt tilbake av de ansatte.

Jeg har hatt det artig i hver eneste sesong som breddetrener. Jeg har trent spillere som ikke har truffet ballen, som har truffet den ofte, og som har truffet den i ny å ne. Spillere som legger sjela i å bli best. Spillere som spiste baconpølse med dressing på vei til kamp – og med det mista plassen i startelleveren, men fikk komme inn siden jeg fikk colaen som fulgte med. Skoleelever på ungdomsskole, videregående og universitetet. Elektrikere, ingeniører, lagermedarbeidere og lærere. Innadvente og utadvente spillere. Modne og umodne spillere, på og utenfor banen. Jeg har trent – og blitt kjent med – veldig mange forskjellige spillere, men først og fremst mennesker.

Sammen med disse har jeg hatt utallige gode og dårlige opplevelser. Nøkkelen for meg ligger i ordet sammen. Når du taper 0-14 (ja jeg har gjort det) som trener, så gjør du det sammen med dine spillere og støtteapparat. Avgjørende opprykkskamper tapes sammen. Og man vinner selvsagt sammen. Man går også fra skolen man overnatter på med G16-laget ved Krisitansund en sen lørdagskveld når ingen orket den kjipe maten ved skolen, til Egon i sentrum, fordi en spiller sa det tok 15 minutter – det tok 90. Men vi gikk sammen.

Sammen var vi også på lagsfest og nachspiel til klokka 05, Sjetne senior i 5. divisjon. Dagen før kamp, treningskamp vel å merke! Det endte med at en eldre spiller knuste foreldrene til en yngre spillers svindyre bord, sinne og noe håndgemeng. Den eldre spilleren dukka ikke opp på kampen dagen etter. Men vi leverte en av årets beste prestasjoner og vant, tross den ikke helt optimale oppladninga. Naboklagene da opprykk til 5. divisjon ble feiret med allsang av «We are the champions midt ute på Sjetnebanen» tidlig søndags morgen glemmes heller ikke.

Klassiker som breddetrener er å sitte og trykke F5 på fotball.no på kampdag eller dagen før, for å se om motstanderen har lagt ut laget sitt: har de lagt ut med startellever? Med formasjon? Den riktige eller en smokescreen? Har de noen nye spillere? Hvor har de spilt hen før? Ogsåvidere. Da Kvik møtte Rørvik sist sesong, satt jeg og professor Kai Bardal i baren på Rørvik Kysthotell kvelden før kamp. Vi hadde reist opp fredag og skulle spille klokka 12 lørdag, grunnet lang reise.

Minibaren på rommet bestod av et glass vin til 175 kroner, så vi (altså trenerteamet, presisering) måtte i baren for å få kjøpt noe øl. Så vi satt der og så forundret på startelleveren til Rørvik, ettersom det var ett navn vi ikke kjente igjen. Historikken ble sjekka ut: skåra en del mål for dem for noen sesonger siden, ikke spilt på en stund. Akkurat i det vi sitter sånn, kommer en politimann inn i baren. Vi hilser, og det viser seg ganske kjapt at det er spissen vi sitter og stalker på internett. Han skulle jobbe hele natta. Vi vant 6-0.

Jeg kunne nok fortsatt og skrevet om enkelthendelser som er moro. Men i tillegg til dette, så har man det «daglige livet» med kamper og treninger, herunder garderobeprat før og etter, som selvfølgelig er den viktigste drivkraften... Jeg får med ujevne mellomrom spørsmål om hvilke ambisjoner jeg har som trener. Utenom å ha det artig, så er det å bli bedre hvert år. Det har jeg blitt så langt. Og når jeg kan bli bedre og ha det artig hver sesong, så har jeg lite lyst til å gjøre annet enn å fortsette med det og se hva som skjer.

PS! Noen som vet om Størens bane er innenfor minimumsmålene og om det er godkjente flomlys på Hitra?

Neste A-kamp

lør, 28. apr. 2018 16:00
Kvik
Kvik
- : - Statistikk
Hitra
Hitra

Tabellen 4. div

# K P
1 Strindheim TF 2 6
2 Hitra 2 6
3 Meldal 2 6
4 Kil/Hemne 2 3
5 Charlottenlund 2 3
5 Røros 2 3
7 NTNUI 2 3
8 Kvik 2 1
8 Nardo 2 2 1
10 Tydal 1 0
11 Orkla 2 1 0
12 Støren 2 0

Tabellen 6. div

# K P
1 Kvik 2 1 3
2 Jonsvatnet 2 1 3
3 Tiller 1 3
4 Freidig 2 3
5 Utleira 2 2 2
6 Bratsberg 1 1
7 Trygg/Lade 2 2 1
8 Flerkulturelt 1 0
9 Leinstrand 1 0

Neste Kvik 2-kamp

man, 30. apr. 2018 20:00
Kvik 2
Kvik 2
-:- Statistikk
Bratsberg
Bratsberg

Følg Kvik på Facebook