kvikvestbyen

Et marineblått spøkelse fra Hammersborg har kostet undertegnende poeng, opprykk, nattesøvn, velvære og det meste de siste årene. I dag skulle endelig den fryktede demonen utdrives og bekjempes.

Man skal ikke kødde med spøkelser, det har jeg sett på teve. De driver visst mennesker, hele familier, til vanvidd. Lager lyder, flytter på ting, river ned bøker fra hylla i kjelleren. Spøkelser, demoner og andre utenomjordiske ting har for meg personlig tidvis vært god underholdning på fiktiv teve, men stort sett latt meg være i fred i virkeligheten. Utenom ett tilfelle. Et forferdelig tilfelle. En kombinasjon av et spøkelse, en demon, kanskje best oppsummert som et voldsomt plagsomt kompleks som har plaget meg, hjemsøkt meg og herset meg meg i årevis. I ettermiddag skulle dette komplekset opphøre.

Livet som breddefotballtrener har sine utfordringer. For det første er man stort sett langt mer enn fotballtrener. Man er oppmann, lagleder, dugnadsansvarlig, foreldrekontakt, betaler dommere, skriver ut kampkort – også videre. Det skal sies at i Kvik er slike oppgaver stort sett tatt hånd om av vårt svært kyndige laglederteam, men det var ikke slik i min tidligere klubb.

Andre utfordringer breddetrenere kjenner seg igjen i er selvsagt varierende treningsoppmøte, med dertilhørende vanvittige unnskyldninger (fikk ikke start på skuteren/bilen, skadet ryggen i skibakken, ødela hæla i Pirbadet, måtte feire tante Trines bursdag i Namdal)) Alle disse sinnssvake forfallene gjør at man stort sett må kaste sin geniale plan A for dagens økt i papirkurva, akkurat den geniale økta som man hadde tenkt å gjennomføre i dag. Man har akkurat antallet man ønsker for øvelsene og spillet man ser for seg for å gjøre laget en liten promille bedre, noe som skal resultere i en seier istedet for tap for overtid – og så dukker ikke den ene spilleren opp fordi han har forsovet seg til økta som går klokken 21.00...

Når man etter en 3-4 måneder alt for lang sesongoppkjøring i all slags vær (stort sett elendig) er klar for fotballsesong, ofte med langt høyere ambisjoner enn spillergruppa, er forventningene skyhøye og pulsen likeså. I min tidligere klubb Sjetne prøvde vi, blant annet med 3 nåværende Kvik-spillere, hardt gjennom 3 sesonger å rykke opp fra 5. divisjon, altså det 6. nivået i norsk fotball. Det ville nok ikke vært noen bragd å klare dette, men dette var altså vårt store mål.

I den første sesongen var vi ikke i nærheten, i sesong 2 og 3 var vi nærmere. Men begge gangene skulle våre drømmer bli knust, våre håp ruinert, vår optimisme begravd – av et marineblått spøkelse fra Trondheim vest – nærmere bestemt Vestbyen IL. Dette laget bestående av studenter fra alle landets hjørner, var et bra lag, gode ballspillere og mye fysikk. Og de slo alltid Sjetne. Skjønt, vi fikk til en 2-2 borte mot dem etter å ha spilt 11 mot 10 i over en omgang, undertegnende sto faktisk for to målgivende i den kampen, men vi klarte ikke en gang da å slå dem.

De tre seneste kampene endte med tre ettmålstap, og begge sesongene var det avgjørende for at Sjetne ikke rykket opp. Tette kamper med straffespark, røde kort, sjanser begge veier og veldig høy temperatur skapte et enormt Vestbyen-kompleks for Sjetne og da aller mest Simon Evjen personlig. Midtstopper Ollestad var med på disse kampene, og forteller nok helller motvillig om all gratis psykologkonsultasjon han ga meg i ettertiden av hvert av disse oppgjørene hvor hovedtemaet var det ekle spøkelset med tilhold på verdens minste bane på Hammersborg.

Ukvemsordene som ble utvekslet i oppgjørene mellom disse lagene var mange og ikke minst stygge, kanskje toppet da en med litt skjegg som klaget på dommeren fikk beskjed om å klappe igjen og ta skjegget før han så ut som Mullaen. Vestbyen-spøkelset er som dere kanskje har skjønt, det eneste jeg noensinne har vært redd for, fryktet og som har holdt meg våken om natta. Svette og hjertebank var dermed viktige ingredienser allerede fra natt til onsdag denne uka for en breddetrener uten særlig til liv.

For nok om snøen, ukvemsordene og jævelskapen som falt for mange år siden: denne lørdagen skulle altså Kvik møte Vestbyen. Jeg skulle få et nytt forsøk på å slå dette laget, det femte i tallet. Vi slo dem riktig nok i en treningskamp i fjor vinter, men det teller ikke. Nå var det tellende kamp mot Vestbyen, med nytt lag, riktig nok med tre spillere som aldri klarte å slå dem i Sjetne. Espen Mathiassen brant til og med straffespark på stillingen 0-1 i en kamp som endte med det resultatet, hvorpå han gikk kjapt inn i garderoben, sa «sorry gutta, æ svikta dokker», og dro hjem.

Men nå lar vi svik, spøkelser og søvnløse netter være nettopp det, og konsentrerer oss om kampen. Vi hadde ikke vunnet på 3 kamper, manglet en del hjemreiste studenter, hadde noen skader, og kom med kun 2 innbyttere til banen som ligger rett ved Sverresborg museum. Alt lå med andre ord til rette for nok en skrell, for at spøkelset skulle få leve videre, alt lå til rette for en trasig sommer for Kviks hovedtrener.

Men den gang ei. Kvik gikk ut i et helt forrykende tempo i dagens kamp: Kvik fant fine posisjoner tidlig i kampen og fikk i gang en del godt spill. Det første målet kom da Julien Le Bozec la det som så ut som en lang polare mot natt rett fram, Vestbyen-spillerne ropte «la den gå ut», ballen så umulig ut å rekke for noen. Men ikke for Espen Mathiassen. Mathiassen, som brente straffespark da Sjetne tapte her for noen år siden, og som sist kamp mot Vuku gikk målløs av banen for første gang på 14(!) serie- og cupkamper for Kvik, rakk på utrolig vis ballen og fikk slått et godt innlegg foran mål. Der hadde Martin Kristoffersen, ruttis og for dagen venstreving, funnet plass og fikk satt inn 1-0 på vakkert vis.

Vi var langt i fra ferdig for dagen. Ikke lenge etter får vi se et virkelig praktangrep fra gutta i rødt: Emil finner Jonas inn i banen. Jonas trer opp Espen Johnsen i mellomrom, og når han har ballen der og navnebror Mathiassen er på løp, vet vi hva som ofte skjer: presist gjennomspill, hard og god avslutning – og 2-0 Kvik. Vestbyen står sjokkerte tilbake, djevelutdriverkorpset på Bygger'n-tribunen med Bjørn Hansen i spissen smiler lurt, og jeg begynner å tro på at det er mulig å vinne på denne banen.

Tempoet fortsatte på samme måte, og omtrent fra avsparket til Vestbyen ble det ny farlighet. Espen.-duoen vant ballen sammen, kombinerte, og igjen endte Mathiassen alene med keeper, og igjen var han sikker som banken. 3-0. Ikke lenge etter får Vestbyen redusert til 3-1 etter en fantastisk avslutning i lengste fra skrå vinkel av Erik Stubø, som for øvrig avgjorde en intens kamp mellom Sjetne og Vestbyen på Tonstad for noen år tilbake. Skjelvingene kom litt på trenerbenken til Kvik, og jeg må innrømme at jeg synes jeg så djevelhorn på hode til Stubø da ballen gikk i mål, og at Kvik-supporterne på tribunen ble færre og færre... Heldigvis var laget mer klarsynt enn en lettere forstyrret trener.

Vi hadde noen sjanser til i 1. omgangen, Johnsen header(!) seg gjennom og skyter i nettveggen, Mathiassen har enda en sjanse og Kristoffersen når akkurat ikke et innlegg. Kampen er jevn ut omgangen og vi får til hvilen med 3-1. Jeg klarer såvidt å holde meg menneskelig i garderoben, og nevner verken utenomjordiske komplekser, psykologtimene med Ollestad eller at jeg rett og slett fortsatt er livredd for å ikke vinne denne kampen. Bardal kommer med noen sedvanlige fotballfaglige detaljer på astronomisk høyt nivå, som skal sørge for at vi beholder kontrollen på kampen.

2. omgangen blir stort sett dueller, lange baller og kriging. Noen sjanser begge veier, men veldig få spillemessige høydepunkter fra noen av lagene. Melkvik hos Vestbyen er en av divisjonens beste spillere og alltid en håndfull, men stopperparet gjør en solid jobb for å holde han unna for mange klare sjanser. Keeper Evjen er også ofte ute i feltet og plukker dødballer og innlegg i åpent spill. Det blir en sjelden målløs omgang på dette nivået, og Kvik kan ta sommerferie med 3 poeng, foreløpig 2. plass på tabellen og maks 2 poeng opp til førsteplassen som leder til opprykk.

Det er først når jeg kommer hjem til mine 39 kvadratmeter i Sjetnemarka at jeg kan slippe følelsene fri. Pizza fra Pizzabakeren, ostekake fra Bunnpris, kaffe fra presskanna og Corona-øl stjelt fra bua til pappa som har vært i Sverige og dratt på hytta. Jeg hadde på et slags vis forberedt meg på alle mulige utfall her fra terminlista kom. Vestbyen som siste kamp før en pause på 1,5 måned kunne være himmel og helvete. Ollestad sa det helt korrekt etter kampen: «Det her redda sommer'n din Simon – det veit æ. Du hadd fått en helt jævlig sommer om vi hadd tapt i dag».

Så lørdag 24. juni 2017 ble på mange måter en ålreit dag. Et spøkelse fordrevet, et kompleks knust, psykologtimer avlyst, en reddet sommer, tre poeng og noe fin fotball. Vi er med i toppen av tabellen og har planer om å kjempe der til høsten. Trenerkollega Bardal var strålende fornøyd siden hann å slipper å høre mer om Vestbyen og hvor umulige de er å slå. Venner, familie og meg selv er glad for at jeg slipper å gjøre alvor av trusselen om å melde meg på Åndenes makt – selv om det nok hadde blitt bra teve.

Vestbyen – Kvik 1-3 (1-3)
0-1 Martin Kristoffersen (Espen Mathiassen)
0-2 Mathiassen (Espen Johnsen)
0-3 Mathiassen (Johnsen)
1-3 Erik Stubø

Gult kort: Jonas Uran Rønning, Julien Le Bozec.

 

Kvik (4-1-4-1):
Joakim Evjen

Emil Olsen – Julien Le Bozec – Morten Berre – Sindre Ollestad (Thomassen)

Jonas Uran Rønning

Espen Mathiassen – Espen Johnsen – Erlend Henriksen – Martin Kristoffersen

Asgeir Salamonsen (Jon Stian Haukli)

Neste A-kamp

Tabellen 4. div

# K P
1 Levanger 2 22 50
2 Kvik 22 46
3 Namsos 22 46
4 Trygg/Lade 22 45
5 NTNUI 22 37
6 Rørvik 22 28
7 Charlottenlund 22 23
8 Strindheim 2 22 23
9 Vuku 22 21
10 Nardo 2 22 20
11 Vestbyen 22 20
12 Stjørdals-Blink 2 22 14

Tabellen 6. div

# K P
1 Selbu 20 53
2 Kvik 2 20 48
3 Vikvarvet 20 35
4 Mosvik 20 33
5 Trygg/Lade 2 20 32
6 Tangmoen 20 28
7 Tydal 2 20 27
8 Varden 20 25
9 Astor 2 20 15
10 Remyra 20 12

Neste Kvik 2-kamp

Følg Kvik på Facebook