I en sliten loftsleilighet på Buran sitter Even Tokerud og gråter. Melkeglasset med vinmonopolets billigste whiskey er nesten tomt, ikke ulikt sjelen til den fortapte Kvik-treneren. Fra høyttaleren kommer de nitriste tonene til Hurt av Johnny Cash i det tankene stadig spinner tilbake til 06.10.2017. En siste kamp før vi slapp å møte tegneserielag som Bratsberg, Smøreguten og Sverresborg 7. En siste kamp uten linjedommere. En siste kamp i trøndelags laveste divisjon! Tokerud slurper med skjelvende hånd i seg den siste skvetten med spirituosa før han knuser glasset i veggen. ‘Styggen på ryggen’ er en halvfeit garnison med Selbuvotter.

At vi skulle klare å rykke opp i denne kampen hadde alltid vært en utopi. At Tokerud skulle lede en så viktig kamp til suksess i samråd med Kirkbakk og Tomren er som å tro at Donald Trump skal bringe fred til verden med konsulenthjelp fra Sylvi Listhaug og Idi Amin. Trenerteamet kaster utpå seg selv og et purungt lag som verken fysisk eller psykisk er klare for oppgaven de står ovenfor. De røde kortene hagler og det underpresteres så til de grader at sjokkskadde kviksupportere tror de er på feil plass. Dette er ikke seniorfotball - dette er all-idrett. 

På benken sitter Larsen, Aspaas og Saanum i samtlige 90 minutter. En teknikktroika med over 60 år samlet med toppfotball i beina. Alle tenker de det samme - alle er de lojale. “Rolig” sier den ene til den andre når kampens andre røde deles ut og det flyr en vannflaske gjennom den bitkalde Selbulufta ”vi tar det på evalueringen”. En evaluering som det senere skulle vise seg skulle feies under teppet og gravlegges seks fot under.

Så hvordan kunne det ha seg, at Kvik 2 med et budsjett en tippeligaklubb bare kan drømme om kunne rote vekk et opprykk mot et elendig fotballag som bare en mor kan elske? Trenerteamet hadde i 2017 handlet så mange toppspillere at Gunnar Mack måtte ta opp forbrukslån på de siste kjøpene. Og hva fikk vi ut av kjøpsfesten? Kasper Koppang er, og blir, en flopp. Scorer riktignok en par-tre goaler i løpet av sesongen, som når han flakker inn 7-2 målet mot Remyra og pirker inn 14-1 mot Varden Meråker, men dette gir ikke trofeer i skapet. Peter Martinius Stige ble kanskje kåret til årets spiller og skal bære Kvikfanen på grunnlovsdagen, men onde tunger skal ha det til at han ikke er mer enn et par flashy fotballsko, og Morten Krokstad? Morten Krokstad er en solariumsbrun fartsstripe, men som fartsstriper flest er han bare et forvarsel på at det snart kommer noe skikkelig dritt…

12.04.2018: Revansjetid i det vi spiller den avgjørende kampen mot Fram i Oboscup. Har Tokerud lært? Skal Tokerud endelig satse lokalt og erfaringsbasert, eller er det hodet i sanden og ‘same procedure as every year, James”? Det blir det siste. Kjøpsfesten har selvsagt fortsatt. Inn kommer Lunåshaug som har “gågget” i samtlige 450 minutter i preseason, men har til gode å møte opp på en eneste trening. Inn kommer en midtstopper med drakt nr. 7 i Thomas Holmestad som alle fra trøndersk breddefotball utmerket godt vet hvem er; alle kjenner apen, men apen kjenner ingen. Inn kommer, som alltid, Tom Tomren som hever trenerlønn med filosofien at han som defensiv midtbane skal være i førstegangstjeneste når det gjelder presshøyde. Det gikk som det måtte gå: Fram - Kvik: 5-2. Knuste drømmer, knuste visjoner, knust selvtillit.

I sofaen på Buran våkner Even Johannes med tømmermenn i hodet og glasskår på magen. Vi skriver 21.april 2018 og Kvik 2 er kun én dag unna seriestart i 6.divisjon avdeling 5. Nina Simone føler seg bra med oppmuntrende toner fra høyttaleren i det solstrålene treffer både hjerte og panne på Tokerud. “Tilbake til røttene” tenker han i det han finner frem magnettavla. Laget han med stødig hånd setter opp oser kvalitet og sexyfotball, laget han setter opp er et drømmelag, laget han setter opp er et opprykkslag. 

Møt opp på Rosenborg kunstgress i morgen klokken 20.00 og se det med egne øyne. Vi garanterer at du ikke blir skuffet!

Heia Kvik!