nDen tøffe oppveksten  nAlkoholproblemene  nVeien tilbake

1. juni spilte fire vakre menn sin siste kamp for Kvik 2. Én av dem var Vegard Klund. I den anledning har vi gått i dybden med sjarmøren fra Indre Østfolds riviera, som avslører alt i et eksklusivt intervju med KvikPosten.

Langs Nidelvens bredder varmer sola godt på det som er sommerkvartelets første dag. Kampen bølger frem og tilbake. Begge lag jager tre poeng i det sluttsignalet nærmer seg med stormskritt. Mot all forventning velger dommer Hallgeir Lund å la spillet fortsette etter 90 spilte minutter. Proppfulle av forundring blir begge lag fullstendig paralysert. Midt i denne paralysen kauker Tom-André ”Et spark i forsvar, for svingende!” Fire spark senere har Kvik2 på bemerkelsesverdig vis blitt tildelt hjørnespark. Vegard Klund har før denne kampen, som før alle andre kamper, fått beskjed om å holde fortet foran målvakt Bjerck når laget har hjørnespark. Med 179 centimeter på strømpelesten har ingen betvilt Tokeruds taktiske disponeringer, men denne torsdagskvelden velger yngstebror Klund å trosse trenerens ordre for første gang i karrieren…

Vi lar den henge litt, og spoler fram til 1. august. KvikPostens utsendte har, med god hjelp fra AtB, Widerøe, NSB og Mysen Taxi, beveget seg fra klubbhuset på Øya til Helgetjernveien på Ørje. På trappa blir vi møtt av mor Elisabeth. ”Hei, er Vegard hjemme?”, spør jeg håpefullt. ”Vegard og Fredrik dro til Sverige for å kjøpe flesk og øl”, får jeg til svar. Jeg blir invitert inn på en kopp kaffe mens jeg venter. Under hyggelig passiar med Elisabeth får jeg møte den andre ansvarlige for skapelsen av Vegard Klund. En stram og velkledd herremann med fast håndtrykk og blank isse. Navnet er Svein Kristian. Han er, ifølge taxisjåføren som fraktet meg den siste etappen på ferden mot Ørje, i besittelse av en verdensrekord. Chaffeuren ville ikke avsløre hva, og undertegnede er usikker på om jungeltelegrafen i den lille bygda er til å stole på, og velger derfor å spare spørsmålet til praten sitter løsere.

Så hører vi lyden av bildekk mot gårdsplassens brostein. ”Nå kommer guttene mine”, konstaterer Elisabeth stolt før hun tar meg med tilbake til inngangsdøra. Bildørene åpnes, og til tonene av Rune Rudbergs 80-tallsklassiker ”Ut mot havet” over bilstereoen får jeg øye på to brede glis. Vi som kjenner brødrene Klund vet godt at smilene på disse karene sitter løst, men med bagasjerommet fullt av Tulip bacon og Småland pilsner er det liten tvil om at gliset på de to brødrene er enda bredere enn hva det bruker å være. Med tresko under føttene frakter de provianten i hus, og får et anerkjennende blikk fra Svein på veien.

Med pils i kjøleskapet og bacon i fryseren setter han seg tilfreds ned på verandaen, hvor vi har utsikt over vakre Helgetjern. ”Nå er badetemperaturen over 20 grader”, kan Vegard røpe. Før jeg har fått stilt et eneste spørsmål åpner mor Elisabeth verandadøren og spør om vi ikke vil være med på hytta. ”Det er jo meldt så fint vær de neste par dagene”, følger hun opp med. Vegard og u.t. får blikkontakt, og nikker bekreftende til hverandre.

En times kjøretur senere er vi på plass i et hyttefelt på Skjeberg. Om det var vakkert i Ørje, er det om mulig enda vakrere her. Trygt plassert på en solrik veranda tenker jeg at det er på tide å stille de litt vanskelige spørsmålene..

”Hvordan var oppveksten?”  

”Den var stort sett veldig bra. Jeg var en glad gutt med mange venner og god appetitt. Problemene begynte da appetitten overtok fullstendig.” 

”På hvilken måte?”
”Den voldsomme appetitten ga utslag på kroppsformen. Dette kunne tydeligvis ikke pappa være bekjent av, og ved kjøkkenbordet en høstkveld i 2001 satt han ned foten.”

Hva skjedde?

”Hele familien var samlet rundt bordet for å fortære kveldsmat. Jeg hadde smurt tre brødskiver med Bremykt og italiensk salat, og manglet kun noen deilige salami-skiver på toppen. Jeg skuet utover spisebordet, og kunne skimte en pakke supersalami bak gulosten på andre siden av bordet, men likevel innenfor armlengdes avstand. Jeg strakk ut armen, og var i ferd med å få tak i salamien da pappa grep tak i hånden min og informerte med bestemt stemme: ”Nå er det vel nok pålegg, Vegard”. Jeg måtte fortvilet konstatere at den herlige kombinasjonen med italiensk salat og salami måtte legges på is”, forteller en molefonken Vegard og fortsetter: ”Push-ups og sit-ups ble deretter en del av kveldsstellet, og en tredemølle ble plassert på soverommet mitt.”

”Hvordan påvirket dette deg?”

”Det var en tung tid. Jeg forsøkte å si nei, men å bryte med treningsregimet til Svein Klund kan sammenlignes med det å bryte ut av Jehovas vitner; det går bare ikke”, stotrer Vegard hjerteskjærende før han fortsetter: ”Den eneste måten å få fri var å komme seg ut i robåten”

”Robåten?”

”Ja. Emil i Katthult har sin snekkerbod. Jeg har min robåt.”

Vegard viser meg noen bilder fra barndommen. Selv om metodene muligens var noe utradisjonelle, tenker jeg samtidig at det er lett å forstå pappa Svein. Siden den gang har kroppsformen blitt vakker, og far og sønn har skværet opp og lagt den vanskelige tiden bak seg.

Når man snakker om sola, så skinner den, sier et velkjent ordtak. Ordtakets far kan nok en gang notere kausalitet mellom de to forholdene når Svein Klund kommer ut på verandaen.

”Gutten min, du må fortelle om den gangen jeg ble verdensrekordholder”, insisterer han.

”Jeg var jo ikke født, pappa”, repliserer Vegard. 

”Hehe, ja, stemmer det. Da blir jeg nødt til å fortelle det selv”, sier Svein begeistret før han fortsetter: ”Den 11. august 1990 var jeg klar for siste etappe av Rally Østfold, som var sesongens siste løp. Jeg hadde nettopp mistet jobben, og noen måneder tidligere hadde jeg blitt far for første gang (til Fredrik, red.anm.). På grunn av dette hadde jeg lovet meg selv og fruen om at dette var mitt aller siste løp. Jeg var kun noen sekunder bak lederen og min argeste konkurrent, og var kommet til nest siste fartsprøve da det gikk galt, erindrer han ivrig og fortsetter:

"Ønsket å avslutte med seier ble for stor, og i envenstresving ble farten en smule høy. Resultatet ble at bilen rullet rundt ni og en halv gang, noe som den gang betød verdensrekord med god margin. Rekorden ble stående i 21 år, fram til 2011, beretter han stolt før han beordrer meg inn på den velkjente internettsiden youtube.com for bevise bragden.

Etter å ha sett den ti sekunder lange videoen sitter undertegnede igjen med store øyne. Det skal dere lesere også få muligheten til å gjøre: Trykk 

Den litt vanskelige barndommen ble etterfulgt av mange år der alt gikk på skinner for Vegard. Toppkarakter på skolen, mange venner, populær hos damene og prestasjoner på fotballbanen. Det var en gutt som dro til Trondheim med visjoner og drømmer for fremtiden, men det tok ikke lang tid før disse fikk seg en knekk. ”Jeg møtte veggen”, røper Vegard eksklusivt til KvikPosten. ”Presset fra omgivelsene føltes uhåndterbart. Ønsket og forventingene om å prestere på både skole, sosialt og på fotballbanen ble til slutt for store. Dette førte i tillegg til at jeg ble innhentet av de vonde minnene fra barndommen”, forteller han mens undertegnede sitter med en tåre i øyekroken.

For Vegard ble alkohol løsningen, og tilgangen på dette var stor. Særlig i en kjeller på byens beste østkant, Nardo. At han der ble servert de herligste drinker til ubegripelige lave priser, kan i beste fall kategoriseres som en bjørnetjeneste. Gladgutten fra Indre Østfold hadde blitt til en deprimert, sørgmodig og fortvilet ung herremann. ”Jeg behandlet hver dag som om det var lørdag. Det var alkohol til frokost, middag og kvelds.”

”Men så skjedde det noe vidunderlig. Kall det gjerne et mirakel”,  forkynner Vegard og forteller videre at han ble kontaktet med en forespørsel om spill for et lag ved navn FK Kvik 2. ”Jeg var skeptisk, men bestemte meg til slutt for å gi det en sjanse. Og slik kom Kvik 2 inn i livet mitt”, sier Vegard mens jeg observerer at hårene reiser seg på armene til både Vegard og u.t. ”Jeg fikk oppleve kjærlighet, omsorg, kameratskap, latter og glede om hverandre, og slik fikk jeg trygghet og energi til å prestere på alle arenaer. Kvik2 ble min redning, mitt afrodisiakum (i tillegg til Rotvoll-damer, red.anm.) og min frelse.”  

”Og hva med alkoholen? La du den i fra deg? ”

”Både ja og nei. Jeg har fått et mer balansert forhold til det. Jeg har viljestyrke nok til å aldri drikke på egenhånd, men i godt selskap nyter jeg de edle dråper med god samvittighet”.

”Men gir alkoholen deg glede eller trøst?”

”Glede”, sier Vegard bestemt. ”Kveldene med Kvik-gjengen i Hawaii-baren på Nardo har gitt meg mitt livs flotteste kvelder”, forklarer han.

Etter den rørende historien er det intet tørt øye å se. Ofte er det slik at  gode historier har en slutt, og det er dessverre tilfelle denne gang også: Vegard har fått jobb i Oslo, og må dermed flytte fra Trondheim og sitt elskede Kvik 2. Kvik-fellesskapet må erstattes. Det samme må hawaii-baren og rotvoll-damene. ”Det blir umulig, men om jeg finner noe som er halvparten så vakkert, skal jeg nok klare meg”, sier Vegard uten at jeg helt vet hva han sikter til. Han forklarer også at storebror Fredrik, Lars Almås og Håvard Stranda, som også avslutter sin Kvik-karrierene og flytter til hovedstaden, har avtalt ukentlige samlinger for å pleie Kvik-abstinensene.

Vi setter oss deretter i sofaen for å mimre om tiden i Kvik 2 sammen med storebror Fredrik. Praten går i vei om utallige turen i VIP'en på Downtown, overtidsscoring borte mot Bratsberg, seriemesterskap, treningsleir til Åre, målteften til Aspaas, innleggene til Løkken, empty-vitsen til Langlo, frustrasjonsutbruddene til Tomren, og Jonas Larsen: ”Den mannen er et eget kapittel”, sier Fredrik og ler. ”Husker du han forsøkte å skåre i den treningskampen på Lade i vinter”, spør Vegard og ler enda høyere. ”Eller da han påstod at han i løper over 13 km i løpet av en kamp”, sier Fredrik med tårer i øynene. Begge gapskratter.

Vi avslutter intervjuet, og de neste par dagene får denne penneknekten nyte vakre sommerdager med bading, førsteklasses mat, vannski og fisketurer sammen med familien Klund. Tilbake i Ørje viser Vegard meg rundt i huset før vi blir nødt til å ta farvel. Trist, men med meg i bagasjen har jeg en fyldig notatblokk, et minnekort fullt av flotte fotografier og mengder med gode minner.

På turen oppover tenker jeg på Vegard Klund, jeg tenker på Håvard Kristoffer Stranda, jeg tenker på Lars Gjelten Almås, og jeg tenker på Fredrik Klund. Disse guttene som må erstatte Kvik 2. Og da slår det en brutal sannhet over meg: De må kanskje erstatte Kvik, men Kvik må jo erstatte ikke én, men intet mindre enn fire enestående unge menn. Om vi skal kunne feire med flesk og duppe etter endt sesong, samt ha det like hyggelig på trening og kamp, må klubben jobbe usannsynlig godt på overgangsmarkedet før det hele sparkes i gang igjen.

Vi overlater dette til klubbstyret, og spoler tilbake til 1. juni, der kampuret har passert 90 minutter…

Magnus Hoff Johansen gjør seg klar for å ta hjørnesparket. På motsatt ende av banen går Vegard Klund fullstendig AWOL og dropper markeringen av Nidelvs spydspiss. Gummigranulatene spruter når han legger meter med kunstgress bak seg i et forrykende tempo og fosser over banen. Dødballspesialist Hoff legger ikke merke til at Klundingen febrilsk forsøker å rekke corneren, og når ballen løftes inn i feltet har han fortsatt over 40 meter igjen til mål. Blottet for dømmekraft og proppfull av pågangsmot fortsetter han likevel å spurte for full maskin. Samtidig stiger en Nidelv-spiller til værs og header ballen unna med stor kraft, og plutselig spretter den i retning Vegard Klund… Friskusen fra Ørje krummer nakken og spenner til kula alt han makter, og den går som et prosjektil opp i venstre kryss. Kampen er vunnet, opprykkshåpet lever, lagkameratene går bananas, Roar Stubbe kaster den nye Kvik-capsen sin høyt til værs, Bjørg setter kaffen i halsen. Euforien er til å ta og føle på. Hallgeir Lund har fått nok, og Nidelv får ikke engang ta avspark før han blåser av for full tid. Tre poeng er sikret, og avskjedsfesten til Vegard, Fredrik, Lars og Håvard feires tre dager til ende.

NB! KvikPosten gjør oppmerksom på at skribenten har tatt noen kunstneriske friheter i dette portrettet/referatet. 

Kampfakta Nidelv 2 - Kvik 2

Mål:
0-1. 14 min: Magnus Hoff Johansen (Tom-André Tomren)
1-1. 22 min: Nidelv
2-1. 35 min: Nidelv
2-2. 57 min: Magnus Hoff Johansen (Kristian Kirkbakk)
2-3. 59 min: Magnus Hoff Johansen (Elias Bergquist-Langlo)
2-4. 70 min: Tom-André Tomren (Magnus Hoff Johansen)
2-5. 80 min: Peter Martinius Stige (Magnus Hoff Johansen)
3-5. 84 min: Nidelv
3-6. 86 min: Peter Martinius Stige (Audun Grøtta Giske) 

Dagens kvikstjerner:
★★★ Magnus Hoff Johansen
★★ Peter Martinius Stige
★ Elias Bergquist-Langlo, Tom-André Tomren, Markus Book Bjerck

Startoppstilling:
Markus Book Bjerck
Vegard Klund
Kristian Kirkbakk
Sondre Fossheim
Håvard Stranda
Jonas Larsen
Lars G. Almås
Peter Martinius Stige
Elias Bergquist-Langlo
Tom-André Tomren
Magnus Hoff Johansen

Bytter:
53 min: Audun Grøtta Giske inn for Håvard Stranda
78 min: Magnus Tømmervold inn for Vegard Klund
78 min: Even J. Tokerud inn for Jonas Larsen
81 min: Håvard Stranda inn for Tom-André Tomren
85 min: Nils Ola Aspaas inn for Lars Almås

Fredrik Klund, Lars Almås, Vegard Klund og Håvard Stranda takker for seg. En æra er over.